Morsomme fakta om spiselige ville vekster

Naturen er full av spiselige ville vekster. Hvorfor ikke bruke sommeren til å utforske noen av godsakene dere kanskje ikke har oppdaget enda?

Skvallerkål

Skvallerkål

Visste du at skvallerkål, som nå er et forhatt ugras, ble innført av munkene som matplante en gang i middelalderen? De dyrket rett og slett skvallerkål i klosteret for å spise, og for å bruke som medisin. Det kan man jo godt forstå, for den er sunn og god og gir mat tidlig om våren når det ikke er så mye annet å få tak i. Derfor bør du gjøre som munkene, og spise den! Bladene er best når de ennå ikke har foldet seg helt ut og fortsatt er litt blanke. De er gode i både suppe og pai, eller hva med å prøve dem i en wok?

Geitrams

Geitrams

Geitrams er en plante som kan brukes til så mangt. Den har spiselige blomster, skuddene kan stekes som asparges, og frøene har masse «ull» på seg og har blitt brukt som putefyll. Visste du også at man kan lage en te av bladene som minner om grønn te? Det pleier de å gjøre i Russland. Man kan lett tro at man drikker grønn te fra den ekte tebusken, men så er det egentlig geitrams! På engelsk heter den fireweed – brannugras, kanskje fordi den har en sånn brennende farge? Eller fordi den gjerne vokser på steder hvor det nylig har brent.

Nesle

Nesle

I skikkelig gamle dager, kanskje så langt tilbake som i vikingtida, hadde man neslehager og dyrket brennesle. Men hvorfor vil man dyrke noe som brenner så fælt? Jo, det er jo en grunn til at brennesla trenger å beskytte seg med brennhår. Den er nemlig skikkelig supermat, både for mennesker, planter og insekter – alle vil spise den! Det er for eksempel 55 ulike sommerfuglarter som kan fostre opp larvene sine på nesleblader. Neslesommerfugl er kanskje den mest kjente av dem. Nesle kan bli super plantegjødsel. Men hva med menneskene? Vi hadde neslegårder fordi nesle er sunt å spise, men også fordi stengelen til neslene kan bli til et supermykt og slitesterkt garn. Det garnet lagde man klær av. Det er fortsatt noen som kan den kunsten. Nesla slutter å brenne når den knuses, tørkes eller kokes. Men de tøffeste spiser bladene rett fra planta! Vil du lære hvordan? Trikset er å vite hvor det brenner og ikke brenner. Og bladene brenner ikke på undersida, bare i kanten og på oversida. Så hvis du tar det undenfra, ruller det sammen og klemmer godt, så kan du imponere vennene dine med å gnafse brennesle rått.

Visste du forresten at det finnes to arter brennesle; stornesle og smånesle? Smånesle begynner å bli litt sjelden, så den må vi passe godt på. 

Russekål

Russekål er en skikkelig pøbelplante, så den er det best å spise opp! Ellers blir det alt for mye av den. Den sprer seg og tar helt over så det ikke blir plass til de fine blomstene som pleier å vokse i norske veikanter. Det er de unge skuddene som er best, de kan stekes og brukes omtrent som brokkoli. 

Marikåpe

Marikåpe

Visste du at før i tida fantes det folk som var helt besatt av tanken på å lage gull? Gull var det mest verdifulle de kunne tenke seg, men det var vanskelig å finne. Tenk om de kunne lage det selv?! En av tingene de trodde de kunne lage gull av, var dråpen som samler seg i bunnen av marikåpebladet. Men den måtte sankes akkurat ved soloppgang, når de første solstrålene fikk vanndråpen til å glitre som gull.

Harerug

Harerug

Harerug føder levende unger! Ja, ikke helt på samme måte som menneskene, da, men den har noe som heter yngleknopper. Det er små harerugbarn som begynner å spire mens de sitter på foreldreplanten. Det gjør de for å øke sjansen for at harerugbarna overlever. Den lille planta får næring fra forelderen mens den vokser opp. Slik har den fått et forsprang på de plantene som må spire fra frø. Det er en fordel og derfor kan den vokse høyt til fjells og langt nord, hvor sommeren og tiden de har på seg på å spire og slå rot er kort. Den spiselige delen på harerugen er knoppene. De blir små, rødlige klumper oppover stengelen.

Groblad

Groblad

Smak på de innerste små bladene til groblad. Hva synes du de smaker? Jeg synes de smaker sopp! Frøene til groblad er klissete og fester seg til alt mulig. Under skoene, for eksempel. Derfor kalte indianerne i Amerika groblad for «hvite manns fotspor». Når europeere kom over til Amerika hadde de ofte grobladfrø med seg, og indianerne så at der det hadde vært hvite folk, der vokste groblad. Groblad passer også til navnet sitt, den hjelper kroppen med å få sår til å gro. Prøv å legge på litt groblad hvis du får skrubbsår eller andre sår i sommer.

 

Har du lyst til å lære mer om spiselige ville vekster? Ta med deg Matjungelens spiselige ville vekster – bingo neste gang dere går på tur!

Les mer om ville vekster hos Fremtiden i våre hender.

Top